Kritikk av boka Evolusjon -del IV

-'basert på en sann historie' av E. Tunstad

Bilde 1. Eks. på digital algoritme

Min (Asbjørn E. Lund s) bakgrunn:

Jeg er tilhenger av Intelligent Design (ID), har en Mastergrad i Informasjonssystemer. En stund har jeg tenkt på å skaffe denne boka, som så vidt jeg kjenner til, er den nyeste og mest utbredte populær-vitenskapelige boka om evolusjon. Den påberoper seg å være basert på en autentisk historie, da kan det være greit om noen sjekker ut litt hva som er autentisk her. Fra Norges mest informerte og renomerte journalist på området, måtte det gå an å finne aktuelle argumenter for en evolusjonsteori, som ellers synes å havne i noe av samme situasjon som isbjørnene i Arktis: Det-som har vært deres trygge tilholdssted, forsvinner omkring den. At konsekvensene av evolusjonsteorien, om den skulle være sann, er 'iskalde' i forhold til mening og hensikt -synes ikke akkurat å hjelpe i så måte. Følgen av blinde, ikke-styrte krefter som virker uten noen annen hensikt enn overlevelse, blir ikke spesielt humanistiske, selv om den er utgitt på 'Humanist forlag'. Dessverre er utbyttet av boka så langt ikke noe å skryte av, døm selv! Vi er nå kommet fram til kap. 7 'Bevisene', men sitater kommenteres litt etter som 'de dukker opp'. Tidligere publisert : Del I og Del II og Del III.

Fosterutvikling

I sin tid var fosterutvikling et av darwinismens sterkeste kort. Nå som en greit kommer til med endoskop-kameraer, motbevises de fleste av deres påstander. Men tidlige fostres ulikheter er velkjente. Biologer har i over 100 år kjent til tidlige virveldyr-fostres ulikheter. Embryologen Adam Sedgwick understreket i 1894 at 'von Baers lov' om tidligere likheter ..ikke stemmer overens med det en kan slå fast om fosterutviklingen. Sedgwick sammenlignet fosteret av en liten hai med det til en høne og slo fast: 'Det finnes intet utviklingsstadium, hvorpå en så lett som ingenting kan se forskjell på dem med det blotte øye'.. 'Hvis von Baers lov skal gi mening, må den forutsette at dyr så nærbeslektet som høns og ender, ikke er til å skjelne fra hverandre på de tidligste stadier.. Ikke desto mindre kan jeg se forskjell på et høne og ande-embryo fra dag to" I følge Sedgwick kan "en art skjelnes fra alle de andre fra fosterutviklingens første stadier og hele veien opp." I det 19.århundre kritiserte von Baer darwinistene for overhodet ikke ha undersøkt fostrene. Embryologer fra nåtiden bekrefter dette. I 1997 bemerket Erich Blechschmidt: "De tidligste stadier i menneskets fosterutvikling atskiller seg fra alle andre arters." Og i 1987 rapporterte Richard Elingson at frø, høns og mus er "vesensforskjellige når det gjelder fundamentale egenskaper som egg-størrelse, befruktningsmekanismer, kløvningsmønstre og [gastrukulære] bevegelser". 

Bilde 2. Fosterutviklingslikheter har form av et timeglass

Etter å ha utviklet seg i ulike retninger på tidligere stadier, blir virveldyrfostre overraskende nok litt mer like hverandre ca. halvveis i deres utvikling. Det er dette midtveis-stadium Haeckel anvendte som sitt 'første' stadium i sine tegninger. Skjønt han overdrev disse likhetene vidt og bredt, er det likevel -i hvert for amatører -visse likheter til stede. I 1976 kalte William Ballard det 'faryngula' på grunn av de 'kammer/poser' som opptrer parvis på begge sider av spiserøret. I følge Richardson er det viktig at hos virveldyr utvikler de (i det skjulte) kroppsstrukturens legemstrekk over en lang rekke stadier, ikke bare på ett som noen hevder. For amatører synes det likevel tilsynelatende som utviklingsforløpet av fostre har form av et 'utviklingstimeglass' Han bemerker at von Baers lov gir en ufullstendig beskrivelse. Han beskjeftiger seg faktisk kun med den siste halvdel av ontogenesen(det enkelte individs embryoiske utvikling).

Et paradoks for darwinistisk utviklingsteori

Hvis det er slik at von Baers lov kun gjelder for siste halvdel av ontogenesen, har Darwin mistet sitt aller viktigste enkeltargument for sin idé om nedstamning med tilpasning. I følge Darwin var det fostrenes likheter på deres tidligste stadier som skulle vise den felles avstamning. Det faktiske mønster: 'først ulikhet -så mere likheter- så mer ulikheter igjen', forekommer temmelig uventet i forbindelse med darwinistisk evolusjon. Så i stedet for å støtte Darwins teori, utgjør det embryologiske forskningsmateriale et paradoks for den.
I det senere har embryologer forsøkt tilpasse dette til darwinistisk teori, ved å snakke om 'stor frihet i variasjonen i starten når det skal dannes nye utviklingsmønstre og livshistorier..' Uansett hvor mye vekt slike 'fortellinger' skal tillegges, står det fast at de baserer seg på en formodning om darwinistisk evolusjon. Så 'vender man rundt på tallerkenen' og fortolker embryologiens forskningsmateriale ut fra dette. Det blir jo det motsatte av å basere evolusjonsteorien på forskningsresultater. 'Halen', som i tidlige faser kan være inntil 1/6 av kroppslengden, skyldes at ryggsøylen vokser senere enn kroppen for øvrig, og for å hindre forkrøpling trengs 'noe å gå på'. Et eks. på forutseenhet, som er fremmedord i darwinistisk mutasjons/seleksjons-tankegang.

'Gjeller' er ikke gjeller.

Halvveis i fosterutviklingen har alle virveldyrfostre en rekke folder i området ved halsen (pharynx). Foldenes utadvendte deler har et 'fure'lignende utseende, og er ikke gjeller. De er ikke engang gjeller i starten hos fisk inni egget. De utvikles først senere. Hos krypdyr, fugler og pattedyr utvikler de seg til å bli helt andre strukturer, slik som det indre øret og skjoldbruskkjertler. Den tilsynelatende likheten skyldes noen overfladiske furer i halsregionen. I følge den britiske embryologen Lewis Wolpert er 'denne likheten illusorisk. Den ligner alene de strukturer en fisk har på fosterstadiet, som gir opphav til gjeller'.

Bilde 3. Slik ser det ut i virkeligheten

Eneste måte å kunne tale om gjellelignende strukturer hos menneskefostre, er ved å lese evolusjon inn i fosterutviklingen. Men har en gjort det, kan en ikke så bruke fosterutvikling til å bekrefte evolusjonsteorien. Det er et typisk sirkelargument, som også benyttes angående homologi til felles opphav. Tross forsikringer om at ingen lenger tror på rekapitulasjons-teorien, gjør folk det likevel. At gjeller ikke hører med til fosterstrukturen, ikke engang hos fisk, er ukjent for mange. I stedet får en ofte høre: 'se hvor lik de er på fosterstadiet'. At en 'ser' gjeller på fosterstadiet, er imidlertid å lese en struktur inn i fosteret. Les evt. mer her.

Når det i forbindelse med fosterutvikling gjentas gamle løgner, så kan en undres om darwinister noensinne er villig til en kvalitetskontroll på sine ikoner. Om bedrageren Haeckel innrømmer riktignok Hunstad at han dro det litt for langt. Det spørs om han ikke drar det litt for langt selv, når hevder at vi fra starten er utstyrt med gjeller. At vi er meget ulike i embryoets startfase, kommer heller ikke fram. Dermed blir hans forklaring om at evolusjonært press i mors liv ikke er så hardt, bare et 'døvt' argument som ikke henger sammen med felles avstamning som han prøver å begrunne. At en går gjennom en midtfase, der ulikhetene delvis synes å forsvinne, må holdes opp mot voksenfasen der trekkene er fjernet (lenke). At epigenetikk ikke på samme vis påvirkes via mutasjoner, nevnes heller ikke.

Genetiske bevis

På forhånd kan en undres hva for bevis en teori som baserer seg på variasjon, tilfeldige mutasjoner og så utvelging ut fra dette, kan ha å komme med i forbindelse med genetikken. Genomikk som inneholder sammenliknende studier av artenes DNA, viser merkelige resultater for evolusjonsteorien. DNA-koden er som et språk, en kompleks og spesifisert oppskrift, å regne. Dermed nærmer en seg fort algoritmer og programmering. Det tamme argumentet som gis i den sammenheng i boka, er at ny informasjon kan oppstå gjennom mutasjoner, så lenge naturlig utvalg tar vare på det som fungerer, og lar alt det andre forsvinne (s.452) I den forbindelse merker vi oss ordet 'kan' og forutsetningen 'så lenge naturlig utvalg tar vare på det som fungerer' Ordet kan vitner om en hypotese, som ikke er bevist. I så fall er det ikke snakk om vitenskap, men om ønsketenkning. Og forutsetningen m.h.t. naturlig utvalg bygger på sviktende forutsetninger. Om vi henviser til tekniske vitenskaper, så bruker en der regelmessig computer-implementerte algoritmer til avanserte tekniske optimeringsforhold. Til eksempel design av en flyvinge. Selv om optimeringsprosessen i utviklingsalgoritmen i seg selv er blind og automatisk, så kan en ikke påstå at den ikke har en intelligent opprinnelse. Bl.a. Richard Dawkins har deltatt i å utvikle data-programmer som simulerer genetiske algoritmer. Disse programmene rapporteres å kunne gjenskape den kreative kraften til mutasjoner og utvalg. Men de lykkes bare i den grad en forsyner programmene med en 'målsekvens'. Så simulerer en tilnærming til denne målsekvensen. Men et slikt 'forsyns-utvalg', har ingen dokumentert parallell i naturen, for å frambringe nye arter. Dawkins unnviker spørsmålet om en personlig agent, ved å innføre et retorisk poeng om en blind urmaker. Det forekommer ofte i slike vitenskapelige diskusjoner at en benytter ord som blind, automatisk og formålsløs. Mens det en omtaler er den sekundære algoritmen som bevirker produktet.

Der Tunstad velger å sette inn støtet er visstnok et sted der kreasjonister har tabbet seg. Selv om Tunstad benytter ordet 'kreasjonisme' om religiøst begrunnet evolusjonsmotstand, slik at det er mulig at jeg faller inn under det -kjenner jeg ikke behov for å argumentere for alt som presteres fra velmenende bokstavtro-kreasjonisme. Det å gruppere folk etter motivasjon, har forøvrig feilkilder i seg: Det kan sikkert være ønskelig ut fra evolusjonister å gruppere det meste av motstand mot 'deres hellige ku', som 'religiøs svada'. Siden vi er inne på det, har evolusjonsteorien også dramatiske teologiske følger. Om den er sann, så vil en fullkommen skapelse være helt fjern. Det ufullkomne i verden vil fort kunne henføres til Skaperen, og mennesket selv blir bare et tilfeldig biprodukt, en uskyldig tredjepart. Det å snakke om synd i form av å bomme på målet for sitt liv, eller det som skiller mennesket fra Gud (sünd), blir meningsløst. Det får selvsagt også følger for det vi feirer jul til minne om: Hvorfor skulle Gud komme som et inkarnert menneske, for å sone deres synd, om det ufullkomne ligger hos Skaperen selv?

Bilde 4. Skisse av vitenskapelig simulering

Om mennesket, slik Tunstad hevder, har mistet evne til å produsere C-vitamin selv, som følge av stort inntak av frukt og bær, så er ikke det noe bevis for felles avstamning-som han hevder. Tunstad hevder med styrke i boka, at om evolusjonsteorien skulle falle, så vil ikke alternativet være religion. Han hevder at det vil være vitenskapelig, men de som har definisjonsmakten avgjør jo hva som er vitenskap. Han påstår også å vite at en reaksjon er reduserbar (s422ø), uten å begrunne det nærmere. Dette er jo også et farlig område for neo-darwinismen: Om det kan påvises at dannelse av en organisme er ikke-reduserbar, så stopper kapasiteten til naturlige mekanismer opp. Les om bakterie-flagell og irreduserbarhet hos denne. Spekulasjoner om lys-følsomme punkter, som forekommer uten hjerneforbindelse virker tanketomme. Ut fra estetiske hensyn til hvor øyne burde plasseres, stilles spørsmålet: hvor kommer det skjønne og vakre fra? Er det rom for godhet, sannhet og skjønnhet innenfor neo-darwinismen? I utgangspunktet prøver den å være en slags betraktningsmåte overfor naturen. Den iakttar og filtrerer fra naturen det den ser med sine øyne. Generelt kan det sies at ET amputerer, relativiserer og sanselig-gjør verdier som de nevnte. Ofte kan det skje på en snikende og forførende måte. Nesten uventet finnes det ord som 'uegennytte' eller finere 'altruisme' i moderne darwinisme. Men i praksis blir denne menneskekjærheten redusert til egoisme. I følge sosiobiologien (sosial-darwinismen), er altruisme en egenskap som gjør at gener som er i nær slekt med ens egne, kan formere seg mer effektivt enn de ellers hadde gjort. Enhver ideologi som benekter det gode, det sanne og det skjønne, er ute etter å frata oss vår menneskelighet. Neo-darwinismen viser seg ved nærmere øyesyn å ligne mer på filosofi enn vitenskap.

Forhold mellom evolusjon og filosofi

Flere evolusjonister (bl.a Stickberger) har innrømt at i hvert fall en del av motivasjonen bak evolusjonsteorien, er et forsøk på å få Gud ut av bildet. Så hvordan stiller evolusjonsteorien seg til metafysikken? En førende evolusjonist, Michael Ruse, holdt en forelesning i 1993 der han hevdet at for mange evolusjonister har evolusjonsteorien spilt en sekulær religions rolle. Selv en vitenskapelig teori kan bli en intellektuell motesak, en erstatning for religion, et slags inngrodd dogme. Faren er, i følge P. Johnson fra University of California, at et metodologisk premiss -knyttet til visse begrensede formål, er blitt utvidet så det er blitt et metafysisk absolutt.

Bilde 5. Vitenskapsfilosof M. Ruse

I følge hjerneforsker Donald McKay begynte det med at 'Evolusjon' var noe en påberopte innen biologien, tilsynelatende som en erstatning for Gud. Og hvis det lot seg gjøre i biologien, så hvorfor ikke andre steder? Så fra å være en teknisk hypotese, ble begrepet meget hurtig utvidet til å bli et metafysisk prinsipp, hvis besvergelse kunne befri et menneske for evt. teologiske kuldegysninger stilt overfor det overveldende syn av universet. Evolusjonismen ble, under dekke av den prestisje den vitenskapelige teori kunne skaffe, navnet på en anti-religiøs filosofi. Evolusjon kom slik til å spille rollen som en upersonlig guddom, som den 'virkelige kraft' i universet.

C.S. Lewis skrev tidlig at vi må skjelne skarpt mellom evolusjon som et biologisk teorem, og det populærvitenskapelige begrep evolusjonisme. Hvis evolusjonismen var et intellektuelt legitimt resultat av et alminnelig vitenskapelig teorem, ville den oppstått etter at dette teorem var alminnelig kjent. Historisk sett er evolusjonismens filosofi dukke opp lenge før den biologiske teori om evolusjon. For biologer er evolusjon en hypotese, som er den mest altomfattende forklaring, inntil der dukker opp en annen som kan forklare flere fakta, med enda færre antagelser. Men om en har som utgangspunkt at naturalismen er sann, må en av ren og skjær nødvendighet komme med en eller annen evolusjonær forklaring på alt liv.

Bilde 6. Forfatteren C.S.Lewis

Det har vist seg tilfelle i årtusener at evolusjon av materialistisk-naturaltistisk nødvendighet har presset fram forklaringer. Den greske materialistiske filosof Epikur, anvendte nettopp denne filosofien til å anvende en evolusjonsteori ut fra Demokrits atomteori. Den romerske dikter Lucretius ga det mest kraftfulle uttrykk for epikureisk teori i diktet 'Om Universets natur' fra ca. år 50 f.Kr. Han er blitt kalt 'den første darwinist' og hans filosofi ble gjenopplivet med begeistring i renessansen. Noen mener han bør regnes som stamfar til moderne naturalistisk filosofi. Biologisk makroevolusjon står i tillegg i så tett forhold til naturalistisk filosofi at den kan utledes direkte av den. Lucretius gamle argument i den retning viser det. Det er vanskelig å tenke seg en annen vitenskapelig teori som befinner seg i samme situasjon. Det ville være vanskelig å utlede Newtons teori om gravitasjon eller Einsteins relativitetsteori, ut fra et filosofisk prinsipp eller verdensanskuelse. Se mer om dette under: Den levende verden.

Bilde 7. De 'enkleste' organismer er komplekse

Spesifisert kompleksitet

Et av ID-begrepene Tunstad kaller impotent, er begrepet 'spesifisert-kompleksitet'. Kanskje det er lurt av ham å avfeie det med noe han vet virker latterliggjørende. Hvorfor skjønner vi bedre, om vi ser på konsekvensene for evolusjonsteorien: Om vi skriver en språklig tekst, står vi med et eks. på spesifisert kompleksitet. La oss nå anvende dette på genomet. Alle DNA-molekylets A-er, C-er, G-er og T-er kan innta en hvilken som helst posisjon. Genomet inneholder dermed en språkbruk som er algoritmisk ikke-komprimerbar og fra matematisk (syntaktisk) synsvinkel tilfeldig (stokastisk). Men det må ikke få oss til å tro at DNA-sekvenser er helt vilkårlige. Langt i fra! Det er faktisk en meget liten del av DNA-molekylets mulige sekvenser som har biologisk betydning, og dermed inneholder spesifisert kompleksitet. Et kort eks. kan illustrere: Om en tar en tekst på 10 ord, er det kun noen ene få organiseringer som gir grammatisk riktig mening. Men teksten kan organiseres på 10! måter (1*2*3*..*8*9*10)= 3 628 800. La oss for enkelhets skyld si at 3 rekkefølger er 'korrekte'. Det innebærer at kr 3 628 797 rekkefølger ikke gjør det, eller bryter med grammatikken! En slik 'oppskrift' på hva som er riktig, innebærer at for hvert språk, kan en i prinsippet utelukkes flere ikke-korrekte setninger enn det finnes atomer i universet. (ca. 10 opphøyd i 80).

Når det gjelder biologi, kan det konstateres at det minste protein vi kjenner til, som har en biologisk funksjon, inneholder minst 100 aminosyrer. Det innebærer at de DNA-molekyler som svarer til dem, har så mange som 10 opphøyd i 130 mulige sekvenser. Kun en ørliten del av dem vil ha biologisk betydning. Ettersom (deoxy)ribose ikke har noen preferanse for bestemte baser, er alle basesekvenser av en gitt lengde like sannsynlige. Det innebærer at sannsynligheten for én bestemt sekvens skulle oppstå ved et rent tilfelle, er så liten at den må avskrives. Videre viser erfaring at proteiner viser en høy grad av 'molekylær følsomhet'. Det innebærer at selv utskifting av en enkel aminosyre i et brukbart protein, kan få katastrofale følger. En kan dermed med god rette hevde at cellens molekylærbiologi, viser det samme høye stadium av 'fine-tuning', som vi tidligere har konstatert i forbindelse med fysikken og kosmologien. I følge W. Dembski vil begivenheter med sannsynlighet lavere enn 10 opphøyd i -150, ikke inntreffe (slide 7).

Så kommer Tunstad med noe så sjeldent som en innrømmelse: 'Stamtrærne må stadig justeres. Takket være genomikken.' (s424 m) Det må kalles en underdrivelse: stamtrær viser ulike resultater ut fra hvilke metoder, ja ut fra hvilke gener en velger til å danne dem. Dette er ikke bare 'teach the controversies', men det er slik dagens status angående stamtrær faktisk framtrer. Det mer vanlige fra Tunstads er påstander. Han kommer med en som tradisjonelt har vært 'bankers', men utviklingen har løpt fra den også: 'Hvert minste steg i evolusjonen både oppstår i, og nedtegnes i arvestoffet'(s.424n). At steg i evolusjon nedtegnes i arvestoffet er greit nok, i hvert fall for en periode. Så kan det imidlertid skje at endringene forsvinner, og arvestoffet får tilbake sin normale form igjen. Hva er det som skjer? Det er ikke nødvendigvis som han hevder, at 'Hvert minste steg i evolusjonen .. oppstår i .. arvestoffet'. I hvert fall foreligger det nå bevis for rask evolusjon som skjer, uten at det har sitt utspring i arvestoffet. Det synes som levende organismer har en innebygd evne til å reagere på stimuli fra omgivelsene, som Tunstad også er inne på i forbindelse med "blodlaus-fisken" (s425n-426). I forbindelse med bemerkelsesverdig utformede dyr i naturen, kan Tunstad få 'hjelp' med noen som kan synes vanskelig å forklare ut fra standard neo-darwinske forklaringer.

Tidligere har vi kritisert neo-darwinismen for at den bare kunne gjøre rede for 'survival of the fittest', ikke for 'arrival of the fittest'. Nå henviser Tunstad til boka 'The Making of the Fittest'. Men når Tunstad velger å trekke fram 'fossile gener' som det mest aktuelle, så virker det som det framdeles er et godt stykke å gå. At et gen ikke er aktivt, kan jo bare skyldes at epi-genetiske brytere slår dem av eller på, og er ikke nødvendigvis noe bevis for felles avstamning. For å gå litt utenom boka, så er det heller ikke bevis for det, om forskere ved å kutte elektriske impulser til hodet på flatormer, ved intelligent input (DNA) midlertidig kan få hode/hjerne til en annen art å vokse fram. Det mest imponerende i så måte, er etter mitt syn, at det opprinnelige hodet etter tid vokser fram igjen. Det vitner om at kontekst-avhengig informasjon (epigenetikk) overstyrer midlertidige endringer, som ikke kan forklares ved tradisjonelle metoder. Deres arbeid viser at informasjon utenom genom-sekvensen kan bidra signifikant i en organismes anatomi. For finkene på Galapagos, skjedde for øvrig noe tilsvarende: At nebbstørrelse ble endret tilbake til det normale, etter sesongmessige variasjoner noen år. Til slutt i denne del av kritikken lar vi Peder Tyvand få komme til orde, noe han ble behørig hindret i boka til Tunstad.

Bilde 8. Flatormer. Mange og rare resultater venter i framtiden, mye avhengig av hva en leter etter. Bilde 9. Ulike resultat fra ulike eksoner

Det var så langt jeg kom i denne kritikken av 'Evolusjon' boka til Tunstad. Om biogeografi og samtidshistorie, har jeg ikke så mange andre innvendinger enn tidligere framførte. Det kan skyldes at jeg primært går inn for å finne forhold i naturen, som best kan forklares ved intelligente årsaker. Jeg er ikke den tradisjonelle målgruppa til Tunstad. De får selv svare, og kan sikkert også bidra mot neo-darwinismen. I forhold til debatter forholder disse seg gjerne som de sitter både med fasit og dommer-myndighet. Men debatten pågår, selv om evolusjonist-skuta har fått noen skudd i baguen, er den ikke senket ennå. Det som sitter igjen fra Tunstads bok, er at han anklager 'kreasjonister' for å formidle usannheter. Det kunne han nok fare litt stillere med, om en ser på alle fortielser, fordreininger og uredeligheter som er prestert fra neo-darwinistisk hold. At hans bok kan bidra til kritisk tenkning, er vel helst hos dem som har noe alternativ til neo-darwinismen. Kanskje kunne bidrag fra ID-hold føre til en smule kritisk tenkning fra evolusjonist-hold. Men det er nok vel optimistisk: For mye står på spill i forhold til bidrag til neo-darwinistisk forskning og undervisning. Men de som kan, får ta det til seg, forhåpentlig også noen som kan influere omkring dette.

Bilde 10. Slik neo-darwinisme opptrer i forhold til ID.